I dag besøkte vi Stanford University rett utenfor San Fransisco. Vi fikk møte en storhet innen fornybar energi, Margot Gerritsen (rosa genser). Hun fortalte om svært mye innen feltet, blandt annet om hvorfor hun var optimistisk med tanke på fremtiden og hvordan hun mente klimakrisen vil bli løst. Det interessante er at hun var i mot både en internasjonal forpliktende miljøavtale (Kyoto og København var dermed ikke fiaskoer), og CO2- kvotesystemet. Og jeg er faktisk helt enig etter at hun forklarte hvorfor. Saken er at en global miljøavtale vil bli så full av kompromisser og dermed bli så svak, at det umulig blir bra nok for miljøet totalt sett. Landene som faktisk oppfyller de svake kravene vil lene seg tilbake og bli fornøyd fordi de har nådd de uambisiøse målene, og de totale utslippene vil fortsatt bli svært store. I stedet bør man lage lokale mål som er tilpasset hvert enkelt land og by, fordi det er så mye lettere å ta ting lokalt. Akkurat det samme mente hun om CO2- kvotesystemet. Det kunne kanskje funke for byer og land, men ikke hele verden. Saken er at det dreier seg om virtuelle verdier, som svært sjelden fører til konkrete resultater. Ikke minst målbare resulteter. Derfor mente Margot at vi heller skulle bruke pengene på investering i reelle verdier gjennom prosjekter i fornybar energi, som faktisk bidrar med å gjøre prisene konkurransedyktige og gir avkastning direkte.
Det samme gjaldt atomkraft kontra det å heller investere i tradisjonell fornybar energi. Vind og spesielt solenergi var i følge Margot fremtiden. Det stemmer jo veldig bra med min oppfatning! Helt siden skoleprosjektet mitt i 10. klasse har jeg vært overbevist om at solenergi er veien å gå, så det var moro å få det bekreftet av en fremtredende spesialist og professor i nesten alle felter innen fornybar energi!
