Et sted må man begynne. For å snu klimaendringene må det skapes en god spiral: vi trenger kraftverk basert på dagens fornybare teknologi, i tillegg til planleggingen av det som skal gå på morgendagens miljøteknologi. Etter hvert som forskningen kommer med nyheter, moderniseres anlegg kontinuerlig, noe som stadig pusher grenser for effektivitet og funksjonalitet. Økt etterspørsel vil presse ned prisene, som igjen baner vei for teknologiske forbedringer.
En slik effekt er fullt mulig: det er bare å se til IT- industrien! Over en periode på et par tiår har datamaskiner gått fra tretti tonns monsterfabrikker til håndholdte laptops. Der man før trengte bil for å frakte dem, har mobilene utviklet seg til lynraske multimediesenter vi putter i bukselomma. En tilsvarende utvikling ønsker vi innen miljøteknologi: det må gå hurtig, og forbedringene må være store.
Det gjelder å fokusere mest der mulighetene for forbedring er størst.
Den store stygge ulven er CO2, som står for nesten 80 prosent av klimagassutslippene. Metan er tretti ganger hissigere enn CO2 når det gjelder innvirkning på økt drivhuseffekt; den står for knapt 15 prosent av utslippene av klimagasser. Resten av klimagassene blir som småplukk å regne i forhold (dinitrogenoksid (N2O) og F- gassene).
For å stoppe den globale oppvarmingen bør man derfor konsentrere seg om CO2 og metangass først. Når vi har fått på plass det kan vi konsentrere oss om å redusere utslippene av de gjenværende klimagassene. Optimalt sett bør alt skje samtidig, men skal man prioritere (både praktisk, økonomisk og effektivitetsmessig sett) må fokuset ligge på CO2 og metan.
