Ozonlaget i atmosfæren fikk store skader på grunn av menneskelige utslipp etter den industrielle revolusjon. Den gangen dreide det seg spesielt om de såkalte KFK- gassene, som bryter ned ozonlaget og gjør det tynnere.
I 1980 oppdaget forskerne hullene i ozonlaget. For å beskytte ozonlaget ble en internasjonal avtale i regi av FN underskrevet i 1985: Wien-konvensjonen. Under denne konvensjonen hører Montreal-protokollen, som spesielt tok for seg stoffer som bryter ned ozon. Effekten av denne avtalen var umiddelbar og effektiv. Jeg tror det var et svært viktig grep at industrialiserte land måtte redusere utslippene sine raskere enn u-land. Noe tilsvarende må vi få til i København, når vår tids klimaavtale skal lages.
Nå er det drivhusgassene det dreier seg om. Denne utfordringen er mye større, fordi vi er så til de grader avhengig av fossilt brenstoff. Spesielt krevende blir det å redusere utslippene av CO2 og metan, som er svært omfattende i et globalt perspektiv.
Håndteringen av ozon- krisen viser at vi har kapasitet til å følge internasjonale avtaler og så godt som eliminere utslipp av skadelige gasser. Selv om det blir mye tøffere denne gangen gjelder de samme prinsippene for å lykkes: strenge utslippskrav (med hurtig progresjon mot null), rettferdig finansiering og utslippsfordeling, samarbeid og innføring av ny teknologi.
Atmosfæren har en bemerkelsesverdig evne til å reparere seg selv. Problemet er bare at det tar lang tid. Det er for eksempel ikke ventet at tykkelsen på ozonlaget er tilbake til normalt før i 2050. Over Antarktis, der skadene er verst, må vi sannsynligvis vente til 2065. Det er derfor det er så viktig å stoppe utslippene så fort som mulig!
